Er man blant dem som generelt sett har styr på pengene sine og økonomien i orden, eier sin egen bil, sitt eget hus og kanskje også annen eiendom og attpåtil har en slump med penger stående i banken, og i tillegg aldri har misligholdt et lån eller glemt en regning, kan man være i en slik situasjon at det faktisk kan være en del penger å spare dersom man er ute etter en eller annen form for et forbrukslån.
Enhver låneinstitusjon som låner ut penger lever som kjent av rentene de tar inn igjen på de beløpene de låner ut, og i denne bransjen, som i de fleste andre, er gode kunder gull verdt. I finansverdenen er definisjonen på en god kunde en kunde som teoretisk sett kan dokumentere at den ikke trenger å låne, eller i det minste høyst sannsynligvis vil komme til å betale et eventuelt lån helt uten noen som helst form for uregelmessigheter.
Derfor bør man som potensiell lånetaker kontakte mer enn en långiver og rett og slett legge lånesøknaden sin ut på anbud. Måten man gjør dette på er ved å så langt det er mulig unngå å benytte seg av de låneformularene som lånesintitusjonene selv opererer med, men selv komponere en søknad, basert på de opplysningene man ser det spørres etter i skjemaene. Grunnen til man bør unngå de ferdige skjemaene er fordi de er laget ut fra de kriteriene utlåner setter, og har man underskrevet en slik, har man også akseptert disse. Hvilket etterlater lite rom for forhandling og man sitter med ofte ugunstige betingelser. Det er disse det er ønskelig å forhandle om.
I mange tilfeller kan man nemlig det, og da er egenkomponert søknad første steg. Her beskriver man hvor stort beløp man ønsker å låne, hva man har tenkt å bruke pengene til, hvordan man har tenkt å betale dem tilbake, og selvfølgelig dokumentasjon på at man kan gjøre nettopp dette. Legg gjerne litt arbeid i dette brevet, og vær tydelig på at det ikke er en lånesøknad som sådan, men en henvendelse vedrørende innhenting av et tilbud på et lån.
Denne sender man så til de låneinstitusjonene man finner hensiktsmessig, med forbehold om å kunne avvise alle tilbud man ikke finner interessante. Sannsynligvis vil de fleste långiverne henvise til de ordinære søkerutinene deres, hvilket i og for seg kan være greit nok, men iblant hender det at en og annen fanger opp henvendelsen og tar kontakt. Enten per post eller via telefon, og da er man plutselig en kunde i forhandlingsposisjon. Pengeutlånerne er bedrifter på lik linje med alle andre, og ved å tilby gode vilkår for gode kunder, håper de å kunne opprette et godt og langvarig kundeforhold.
Enhver låneinstitusjon som låner ut penger lever som kjent av rentene de tar inn igjen på de beløpene de låner ut, og i denne bransjen, som i de fleste andre, er gode kunder gull verdt. I finansverdenen er definisjonen på en god kunde en kunde som teoretisk sett kan dokumentere at den ikke trenger å låne, eller i det minste høyst sannsynligvis vil komme til å betale et eventuelt lån helt uten noen som helst form for uregelmessigheter.
Derfor bør man som potensiell lånetaker kontakte mer enn en långiver og rett og slett legge lånesøknaden sin ut på anbud. Måten man gjør dette på er ved å så langt det er mulig unngå å benytte seg av de låneformularene som lånesintitusjonene selv opererer med, men selv komponere en søknad, basert på de opplysningene man ser det spørres etter i skjemaene. Grunnen til man bør unngå de ferdige skjemaene er fordi de er laget ut fra de kriteriene utlåner setter, og har man underskrevet en slik, har man også akseptert disse. Hvilket etterlater lite rom for forhandling og man sitter med ofte ugunstige betingelser. Det er disse det er ønskelig å forhandle om.
I mange tilfeller kan man nemlig det, og da er egenkomponert søknad første steg. Her beskriver man hvor stort beløp man ønsker å låne, hva man har tenkt å bruke pengene til, hvordan man har tenkt å betale dem tilbake, og selvfølgelig dokumentasjon på at man kan gjøre nettopp dette. Legg gjerne litt arbeid i dette brevet, og vær tydelig på at det ikke er en lånesøknad som sådan, men en henvendelse vedrørende innhenting av et tilbud på et lån.
Denne sender man så til de låneinstitusjonene man finner hensiktsmessig, med forbehold om å kunne avvise alle tilbud man ikke finner interessante. Sannsynligvis vil de fleste långiverne henvise til de ordinære søkerutinene deres, hvilket i og for seg kan være greit nok, men iblant hender det at en og annen fanger opp henvendelsen og tar kontakt. Enten per post eller via telefon, og da er man plutselig en kunde i forhandlingsposisjon. Pengeutlånerne er bedrifter på lik linje med alle andre, og ved å tilby gode vilkår for gode kunder, håper de å kunne opprette et godt og langvarig kundeforhold.
RSS-feed
